Sæverud og Peer Gynt-musikken

Den 2. mars 1948 hadde Det Norske Teatret premiere på sin nyoppsetning av Henrik Ibsens Peer Gynt.

Forestillingen var en stor begivenhet, med Ibsens tekst oversatt til nynorsk, og med Harald Sæveruds nyskrevne musikk.

Teatersjef Hans Jacob Nilsen stod bak idé, regi og spilte selv tittelrollen.

En viktig forutsetning for den nye oppsetningen var at Griegs musikk ikke skulle brukes. Flere stemmer i både norsk og utenlandsk kulturliv hadde allerede tatt til orde for fornyelse, så Nilsen hadde god støtte for sitt radikale prosjekt.

Med bakgrunn i tidligere samarbeid med Harald Sæverud, var ikke Nilsen i tvil om hvem som skulle forespørres om oppdraget.

Harald Sæverud strittet først imot – Peer Gynt-musikken var jo Griegs «eiendom».

Men ganske raskt kom temaet til Solveig-skikkelsen på papiret, i en instrumental versjon, et smart og sikkert bevisst valg. Slik unngikk han å konkurrere med Griegs Solveig-ikon.

Prosessen ble snart kjent og vakte mye oppstyr. Bergens Tidende hadde flere førstesider og intervju med Harald Sæverud.

Etter et halvår var han ferdig med musikken og Bergen Tidende spurte: «Venter De å bli forstått av et bredt publikum?». «Det håper jeg nesten ikke», svarte Sæverud.

I Hans Jacob Nilsens forestilling ble det gjort scenetekniske grep slik at det ble mulig å bruke mer av Ibsens tekst.

Sæverud så det som sin oppgave å understreke teksten, noe som kommer tydelig fram blant annet i «Dovreslått», «Salme mot Bøygen», «Solveig synger» og «Fandens femsteg».

I «Dovreslått» blir vi tatt med inn i trollenes nifse dans, med en tung og truende dovregubbe, som en forsterkning av Peers mareritt. Sæverud bruker hele orkesteret, med blåsere, slagverkeffekter og tuba.

I «Solveig synger» har han nedskalert til tre instrumenter. Her er det underbevisstheten som snakker.

Hans Jacob Nilsen var også under sterkt press, særlig grunnet oversettelsen, og på det mest dramatiske mottok han trusseltelefoner.

Dramatikken forsatte da forestillingen startet.

På en av forestillingene møtte det fram demonstranter for å pipe ut forestillingen. De fleste ble kastet ut, og en av demonstrantene kom ut med blått øye.

Avisene rapporterte fra teaterbegivenheten på førstesidene dagen etter, og det ble til og med satt opp ekstratog til forestillingene.

Med dette dristige kulturpolitiske prosjektet – eller rabalderet – åpnet Nilsen og Sæverud opp for nye blikk på Ibsens tekst, og mottok stor oppmerksomhet blant publikum og kritikerne.

For begge ble dette viktige kunstneriske skritt som kostet mye, men som satte dem enda tydeligere på kartet i norsk musikk- og teaterhistorie.