Urfolkshistorier: Overblikk

En felles kuratert del har fått tittelen Aktivisme, og samler kunstverk fra ulike sosiale og politiske urfolksbevegelser over hele verden, blant annet flagg, fotografier, videoer, malerier og plakater.

Her vises blant annet Edgar Corrêa Kanaykõs serie Acampamento Terra Livre [Fritt land-leiren], som dokumenterer hendelsene under et årlig møte mellom brasilianske urfolk, eller Lasso is a Weapon (2015) av Suohpanterror, et samisk kollektiv av hovedsakelig anonyme kunstnere som produserer kunstneriske ressurser og organiserer kollektive performancer.

I Nærende forbindelser – Familie, felleskap og land vitner kunstnere fra Canadas urbefolkning – inuittene, First Nations og métisene – om kulturenes levedyktighet og om forbindelsene mellom alle ting. Verkene skildrer blant annet viktigheten av begrepet om gode relasjoner, og ser nærmere på de forestillingene om gjensidighet og respekt som ligger til grunn for urfolkenes særegne prinsipper om omsorg, slektskap og næring. Blant kunstnerne er Barry Ace, Melissa General og Jim Logan, som fremhever den vedvarende styrken i urfolks stedsspesifikke kunnskap, og ser på viktigheten i vår tilknytning til jorden og til hverandre fra samtidens ståsted.

Kuratorer

Michelle LaVallee er Anishinaabe (Ojibway) og medlem av Neyashiingamiing Chippewas of Nawash Unceded First Nation i Cape Croker i Ontario i Canada. Hun Director of Indigenous Ways and Curatorial Initiatives ved Nasjonalgalleriet i Canada. I kuratorpraksisen sin utforsker hun ofte relasjoner som er resultater av koloniseringen, og som har formet kulturen både historisk og i samtiden, for eksempel i utstillingene Radical Stitch (2022–2024); Moving Forward, Never Forgetting (2015); Blow Your House In: Vernon Ah Kee (2009) og 7: Professional Native Indian Artists Inc. (2013–2016). Jocelyn Piirainen er inuk fra Ikaluktutiak i Nunavut i Canada, og har nylig blitt oppnevnt til Associate Curator of Indigenous Ways and Decolonization ved Nasjonalgalleriet i Canada (2022) etter å ha jobbet ved Winnipeg Art Gallery-Qaumajuq. I samme team finner vi også Wahsontiio Cross (Associate Curator, Indigenous Ways and Decolonization) og Alexandra Kahsenni:io Nahwegahbow (Associate Curator, Historical Indigenous Art) fra Nasjonalgalleriet i Canada.

Identitet utforskes som et mangfoldig konsept, både ustabilt og motstridende, i Konstrueringen av et «selv». Under kolonitiden, og frem til perioden etter den meksikanske revolusjonen (1910–17), var det bare helt unntaksvis at representasjoner av urbefolkningen ble laget av kunstnere fra denne befolkningen, siden de jo ikke kunne være en del av noe laug eller kunstskole. I dagens Mexico er rase og klasse faktorer i all slags vold i hverdagen, nært knyttet til forestillingen om mestisen – det som ble kalt «den kosmiske rasen», resultatet av et sammenstøt mellom kulturer etter den såkalte oppdagelsen av Amerika.

Mikrohistoriske fortellinger – eller rettere sagt, subjektive fortellinger – er mer egnet til å gi oss et innblikk i kunnskapen og kulturen som urfolk besitter i dagens Mexico. Verkene setter hver for seg spørsmålstegn ved konstruksjonen av meksikanske selvfremstillinger, gjennom verk som Casamiento Indio [Indiansk bryllup] (1931) av Alfredo Ramos Martinez og Allá cuelga mi vestido [Der henger min kjole] (1933) av Frida Kahlo, eller Franciosco Toledos Autorretrato 61 [selvportrett 61] (2007).

Kurator

Abraham Cruzivillegas er visuell kunstner og aktivt medlem av «The Intergalactic Taoist Tai Chi Society». Arbeidene hans har blant annet vært vist ved the Bass Museum of Art i Miami (2022); Honolulu-biennalen (2019); Sydney-biennalen (2018); Museo Universitario de Ciencias y Arte i Mexico City (2018); Kunsthaus Zürich (2018); Nicaragua-biennalen (2016); Tate Modern i London (2015); Sharjah-biennalen 12 (2015); Museo Jumex i Mexico City; Museo Amparo i Puebla (2014); Documenta 13 i Kassel (2012); den 12. Istanbul-biennalen (2011); den 6. Seoul Mediacity-biennalen (2010); den 10. Havana-biennalen (2009) og den 50. Venezia-biennalen (2003). I 2016 publiserte Harvard University Press hans samlede skrifter, The Logic of Disorder.

Kapitlet som er viet Historier om ørkenmalerier, fokuserer på ett enkelt, men avgjørende øyeblikk som illustrerer den enestående styrken og livsgnisten som aboriginsk kunst viser i dagens Australia. I 1971, i den lille urfolkslandsbyen Papunya, foreslo en lærer at elevene og andre i lokalsamfunnet skulle lage veggmalerier på skolens bygninger. Mange av de involverte likte prosjektet så godt at de fortsatte å male sammen, og det oppsto en gruppe som malte daglig. Snart var det blitt en bevegelse som spredte seg til andre områder – personlige stiler utviklet seg, verkene økte i størrelse og bevegelsen fikk stadig mer oppmerksomhet og anerkjennelse fra hele verden.

Da verkene etter hvert ble en del av den bredere kunstscenen, vokste populariteten til de såkalte punktmaleriene raskt. I løpet av noen tiår ble denne kunstneriske stilen synonymt med aboriginske folk og kulturene deres, og den er også blitt et ikonisk innslag i Australias folkekultur.

Kurator

Bruce Johnson McLean er medlem av Wierdi-folket i Birri Gubba Nation i Wribpid (sentrale Queensland). Han er Barbara Jean Humphreys Assistant Director, Indigenous Engagement ved Nasjonalgalleriet i Australia. Johnson McLean var tidligere kurator for Indigenous Australian Art ved QAGOMA. Han har også vært en del av kuratorteamet for the Asia Pacific Triennial of Contemporary Art (2018–19), GOMA Q: Contemporary Queensland Art (2015); Land, Sea and Sky: Contemporary Art of the Torres Strait Islands (2011); Story Place: Indigenous Art of Cape York and the Rainforest (2003) og Contemporary Australia-serien. I 2002 ble han tildelt prisen National Aboriginal Youth of the Year.

Historien som fortelles i Pachakuti: verden opp ned, er den om representasjonen av mennesker som gikk fra å være erobrede folk til å bli studieobjekter, og som har endret og transformert seg for å bli hørt og følt. Pachakuti er et begrep blant quechua- og aymarafolkene som viser til en radikal endring av rom og tid. Denne radikale endringen er det som har forvandlet mange sivilisasjoner etter at de har levd sammen med europeerne. For at stemmene deres skal begynne å bli hørt, er det nødvendig at folk utenfor urfolksgrupper også får til en holdningsendring som gjør at de kan forstå disse forskjellene fra et komplementært, og ikke et konfronterende, ståsted. Homenaje a los mártires de la batalla de Azapampa [Hyllest til martyrene fra slaget ved Azapampa] (2021) av Antonio Paucar, Pedro Gonzáles Paucar og Javier Gonzáles Paucar er et sentralt verk i denne delen. Verket anerkjenner urfolks rolle i Perus uavhengighetskriger, som ofte blir glemt i resten av landet.

Kurator

I 2002 skapte kunstneren Sandra Gamarra LiMac, et ekte/falskt museum, som en reaksjon på det institusjonelle vakuumet i Peru. Gamarra stilte først ut «suvenirer» som viskelær, blyanter og jojoer, men utviklet museets samling med malte, approprierte objekter og arkitekturprosjekter for en usynlig bygning under ørkenen ved Lima. Sandra Gamarra er opptatt av kamuflasje og hybrid-objekter, og hennes konstante bruk av maling fungerer som et speil som ikke bare endrer utstillingsformater og historiefortellinger, men også eierskap og sirkulasjon av vestlig kultur. Hun studerte kunst ved Universidad Católica del Perú.

Det gamle, nordsamiske ordet várveš er betegnelsen på evnen til å ane noe før andre gjør det, eller å vite når man skal være stille og skjule sin kunnskap når man er truet. Kunstverkene i Várveš – Fornemmelser viser samenes nære forhold til naturen, konkretisert gjennom duodji – et ord som både beskriver det å skape noe og i tillegg bærer med seg et verdenssyn, spiritualitet og kunnskap. Urfolkskunstnere har bevart forbindelsen til naturen og den spirituelle verdenen, stoler på sin várveš-evne og slår alarm i håp om at verden lytter og tar ansvar for deres fortsatte eksistens. Et eksempel på dette er verket Hidden from the Day (2018) av Marja Helander, som viser byen Giron/Kiruna som blir revet og flyttet på grunn av risikoen for kollaps etter tung gruvedrift i mange år.

Kurator

Irene Snarby er stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet og medlem av forskergruppen Worlding Northern Art. Hun har forsket på og arbeidet med samisk kunst siden tidlig i 1990-årene, og har i flere år har vært kurator ved RiddoDuottarMuseat i Karasjok. Snarby var også medlem av Sametingets innkjøpskomité for samtidskunst og dáiddaduodji. Ved siden av arbeidet som konsulent og kurator har Snarby skrevet en rekke artikler, vært redaktør for flere publikasjoner og holdt foredrag om samisk kunst.

Representasjoner i endring presenterer samtidskunst fra Aotearoa, som er maorienes navn på New Zealand, og ser nærmere på noen av representasjonsformene som har påvirket hvordan maorikunsten omtales. Dette gjøres gjennom arbeider fra 14 kunstnere som i fellesskap tar for seg spørsmål om representasjon og søker å bryte med dens koloniale arv. Modernismen hadde en dynamisk påvirkning på den første generasjonen av samtidskunstnere med maoribakgrunn på 1950- og 1960-tallet. Måten de brukte modernismen til å videreformidle egne opplevelser på, var helt unik, men likevel veldig misforstått. Andre kunstnere, som Sandy Adsetts Koiri-serie (1981), ga et nytt tolkningsrom til det visuelle språket i maorienes maleritradisjoner, kalt kōwhaiwhai, Mange urfolkskunstnere utfordrer nå både fortidens og nåtidens sletting av urbefolkningers seksualitet og kjønnsidentiteter, som har blitt undertrykt og stilnet gjennom både kolonisering og kulturell assimilering. Her kan blant annet Atua [Gud] (2022) av Māhia Te Kore og Tanu Gago trekkes frem, som undersøker Stillehavs-kosmologi sett fra skeive urfolks perspektiv.

Kurator

Nigel Borell har spesialisert seg på Māori-kunst og er kurator Taonga Māori ved Auckland War Memorial Museum. Nigel er av Pirirakau, Ngāti Ranginui, Ngāi Te Rangi, Te Whakatōhea Māori-opphav, og har kuratert utstillinger som The Māori Portraits: Gottfried Lindauer’s New Zealand ved De Young Fine Arts Museum i San Francisco (2017); Toi Tū Toi Ora: Contemporary Māori Art ved Auckland Art Gallery Toi o Tāmaki (2020–2021); og vært medkurator for Moa Hunter Fashions, Areta Wilkinson for den 9. Asia Pacific Triennial of Contemporary Art i Brisbane i Australia (2018).

For urfolk er tidløshet det som ligger til grunn for alle de verdener som mennesker lever i. Tid ikke tid går utenom det tidsbegrepet og den aristoteliske filosofien som den vestlige verden etablerte og deretter forplantet videre gjennom territoriell dominans. Det finnes kulturer som er like gamle – eller eldre – enn selv «den gamle verden», kulturer som strekker seg mange årtusener tilbake i tid, og som har frembrakt kunstverk som utfordrer vestlige tankeretninger og ideer om menneskehetens eksistens. Disse perspektivene stammer fra menneskehetens vugge og har blitt oversett og avfeid som mindreverdige på grunn av deres ikke-eurosentriske opprinnelse. Målet er å ta publikum med på en reise for å oppdage hvordan ulike kulturer ser på tid. Disse kulturene uttrykker gjerne andre forhold mellom tid og rom, ser på tilværelsen som noe som baseres på naturens sykluser, og setter opp en dialog mellom de synlige og de usynlige verdenene. De gir ikke slipp på sine tradisjonelle røtter, men befinner seg i en uavbrutt strøm av både fortid og nåtid. Vi lever i et unikt øyeblikk i historien der urfolkskunstnere gjør hevd på å representere den moderne brasilianske urfolkskunsten.

Kuratorer

Avdelingen er kuratert av de tre kuratoriske ledere for urfolkskunst ved MASP:
Edson Kayapó tilhører Mebengokré-folket, og er født i staten Amapá-Amazônia. Som forfatter har han blitt tildelt en UNESCO-pris, han foreleser i urfolkhistorie ved utdanningen for interkulturell forståelse ved Instituto Federal de Educação, Ciência e Tecnologia da Bahia i Brasil, har doktorgrad i utdanningsvitenskap og er sertifisert foreleser ved Universidade Federal do Sul da Bahia i Brasil. Kássia Borges Karajaá studerte visuell kunst ved de brasilianske universitetene UFU og UFRGS, har doktorgrad i miljøstudier og bærekraft i Amazonas og høyere utdanning innen politisk filosofi. Hun er førsteamanuensis ved UFU og del av nettverket for miljøstudier i portugisisktalende land. Som medlem av kollektivet Mahku har hun deltatt på en rekke utstillinger i Brasil og Europa. Renata Tupinambá er journalist, filmforfatter, kurator og kunstner, og har siden 2005 arbeidet med å spre urfolkskultur gjennom ulike prosjekter. Hun er grunnlegger av Originárias Produções, og medgrunnlegger og koordinator for Rádio Yandê, den første nettradiostasjonen for urfolk i Brasil. I 2018 startet hun podcasten Originárias – den første I Brasil med intervjuer av kunstnere, filmskapere og musikere med urfolkopphav.