Harald Sæverud

I løpet av 1930 og 1940-tallet etablerte han seg som en av Norges ledende komponister.

I 1943 komponerte han den kjente «Kjempeviseslåtten». Verket har blitt stående som det musikalske symbolet på motstandskampen i Norge og ble et uttrykk for Sæveruds raseri mot den tyske okkupasjonsmakten.

Harald Sæverud bodde på Siljustøl med konen Marie Hvoslef og familien deres. Han hadde en lang karriere og skrev sitt siste stykke som 92-åring. Sæverud døde i 1992, og minnehøytideligheten i Grieghallen ble direkte overført i NRK.

Kjente komposisjoner: «Rondo amoroso», «Kjempeviseslåtten», «Sinfonia Dolorosa» og musikk til Ibsens «Peer Gynt».

Den første symfoni

Harald Sæverud ble født på Nordnes i Bergen 17. april 1897. Familien – som etter hvert innbefattet åtte barn – bodde siden på ulike adresser i og utenfor den gamle bygrensen i Bergen. Faren, Herman Sæverud, var bondesønn fra Bømlo, og moren, Cecilie Bårdsdatter Tvedt, stammet fra Samnanger.

Sæverud gjorde tidlig sine første forsøk på å komponere. I skoletiden skulket han gjerne noe av undervisningen for å høre militærmusikken spille. Etter to år på latinlinjen på Bergen Katedralskole sluttet han og ble i stedet opptatt som elev ved Musikakademiet i Bergen. Her fikk han Borghild Holmsen som lærer i piano og harmonilære.

Atten år gammel begynte Sæverud på sin første symfoni, og han fikk gode kritikker da første del av verket ble oppført i Kristiania. Oppmerksomheten rundt dette førte til at den unge komponisten fikk et stipend fra den norske stat, og i 1920 reiste Sæverud til Berlin for et toårig opphold som student ved musikkhøyskolen.

Ekteskap og familie

Vel hjemme i Bergen livnærte Harald Sæverud seg som komponist, musikkritiker og pianolærer. Flere symfonier så dagens lys, ved siden av pianostykker.

I 1934 giftet han seg med den velstående Marie Hvoslef, som hadde vokst opp i New York med norskættede foreldre. Hvoslef var allerede gift i Bergen, men ble veldig fascinert av Sæverud og musikken hans. Hun valgte til slutt skilsmisse og et nytt liv med den litt eksentriske komponisten.

I årene som fulgte ble de tre sønnene Sveinung, Tormod og Ketil født. Familien var først bosatt på Fjøsanger, men flyttet inn i det nybygde huset på Siljustøl i 1939.

Eiendommen var en bryllupsgave fra Sæveruds svigermor, Madsella Hvoslef, som også stilte midler til rådighet for byggingen av huset. Som arkitekt valgte Sæverud Ludolf Eide Parr, og de to samarbeidet om den arkitektoniske utformingen.

Huset skulle ligge høyt og fritt, på eiendommens høyeste punkt. Inspirasjonen var tradisjonell norsk byggeskikk og forbildene hentet fra Setesdal og Telemark, og ikke minst fra Werenskiolds og Kittelsens tegninger til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Det nye hjemmet på Siljustøl

I løpet av 1930- og 40-tallet etablerte Harald Sæverud seg som en av Norges ledende komponister. Det store naturområdet på Siljustøl ble nå hans viktigste inspirasjonskilde.

Endelig kunne han realisere drømmen om å leve i nærkontakt med naturen. Huset går over tre etasjer i et skrått terreng, slik at det er mulig å gå rett ut i naturen fra alle etasjene.

Hver morgen spaserte Sæverud barbent ut i det duggvåte gresset da han mente at dette skulle ha helsebringende effekt. Han hadde også tro på sjøvann som forebyggende medisin, og hver morgen tømte han et drammeglass med saltvann hentet på 40 meters dyp i Korsfjorden.

Siljustøl som inspirasjon

Mens han tidligere for det meste hadde komponert større verk og symfonier, gav Sæverud seg nå i kast med å komponere for klaver. Dette resulterte blant annet i flere samlinger med «Slåtter og Stev fra Siljustøl» og «Lette stykker for klaver».

Kort tid etter innflyttingen ble også Sæveruds mest kjente og spilte pianostykke «Rondo amoroso» til. Inspirasjonen var en dialog mellom Sæverud og eldstegutten Sveinung.

Sæverud uttalte at «Alene kunne jeg aldri skrive den, men et barn hadde funnet nøkkelen til mitt ’melodigjemme’, – hadde åpnet veien som fører inn til ’oppkommet’».

Stykkene fra denne tiden er enkle i formen, og gir assosiasjoner til norsk folkemusikk. Men de er like fullt Sæveruds egne, og han understreket selv: «Slåtter og Stev» er ikke folkemelodier, men helt gjennom mine egne frembringelser, unnfanget på min eiendom Siljustøl.»

Mange av titlene på stykkene fra «Slåtter og Stev fra Siljustøl» henspiller også på naturen: «Revebjølle», «Kvernslått», «Fossekallen» og ikke minst naturlyriske titler som «Myrdunspele’ på månestrålefele». Sæverud understreket at musikken vokste opp av «jord og landskap».

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig forsøkte en tysk delegasjon å konfiskere eiendommen. Sæverud nektet og fikk gjennomslag for at de kun fikk installere seg i garasjen, mens kommandanten installerte seg i garderoben. Tyskerne ble imidlertid ikke boende lenge, men selv etter at de flyttet ut kunne granater slå ned på eiendommen.

Verdenskrigen åpnet opp for skapende krefter hos Harald Sæverud. Det var raseriet over tyskernes maktovergrep og grusomheter som løste ut de veldige komposisjonskreftene hos ham.

Blant verkene som kom til i denne tiden, er Sæveruds mest kjente – «Kjempeviseslåtten» – som ble komponert i 1943 og er tilegnet «Heimefrontens store og små kjempere».

Peer Gynt

I 1948 gjorde Harald Sæverud furore med musikken til Ibsens «Peer Gynt». Den radikale teatersjefen Hans Jacob Nilsen på Det Norske Teatret i Oslo kom med oppdraget. Han planla en antiromantisk versjon av dramaet, i nynorsk språkdrakt. Derfor måtte musikken representere noe nytt og radikalt, og bryte med Griegs tonespråk.

Musikken skulle «skjære og svi» og skape uhygge og angst. Premieren ble omtalt som en «skandale-suksess», med demonstranter og pipekonsert.

Etterpå var det stor begeistring, både for Hans Jacob Nilsen og for Sæveruds musikk. I 1953 ble Sæverud innvilget Statens kunstnerlønn.

Produktiv til det siste

Harald Sæverud fortsatte sin komposisjonsgjerning også i de eldre år. Han opplevde også å bli slått til ridder av det Jugoslaviske Flagg i 1973 og til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden i 1977.

Etter at Marie Hvoslef gikk bort 82 år gammel i 1982, ble han boende og fortsatte å arbeide på Siljustøl. I 1986, 89 år gammel, ble han valgt til festspillkomponist ved Festspillene i Bergen. Det siste verket sitt skrev han i en alder av 92 år.

Sæverud hadde stor glede av naturen til det siste og brukte området på Siljustøl flittig. Det er derfor ikke unaturlig at han – som Edvard Grieg – planla å bli gravlagt på sin egen eiendom.

Han pekte selv ut stedet, som skulle ligge slik at han fra graven kunne skue opp til sitt arbeidsværelse. Nøyaktig hvor han er begravet er imidlertid en liten hemmelighet.

Selve gravstedet er smykket med tre granittblokker som Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap ga i gave til Sæverud. Steinene ble fraktet med helikopter fra Osterøy utenfor Bergen, og den største steinen har silhuetten til et ansikt. Da steinene ankom Siljustøl, ble Sæverud svært begeistret.

Testamenterte bort eiendommen

Harald Sæverud døde 27. mars 1992 og ble gravlagt 6. april. Minnehøytideligheten i Grieghallen ble direkte overført i NRK fjernsynet. Under selve gravleggingen på Siljustøl var bare den nærmeste familien og noen utvalgte venner til stede.

I 1984 undertegnet Harald Sæverud sitt testamente der det het at Siljustøl skulle omdannes til en stiftelse etter hans død: «Marie Hvoslef og Harald Sæveruds Stiftelse til fremme av norsk musikk og billedkunst.»

På hundreårsdagen for komponistens fødsel, 17. april 1997, ble Siljustøl åpnet som museum av Kong Harald. Bergen kommune ivaretar i dag eiendommens drift, mens museum- og konsertvirksomheten driftes av Kode.