Dette synes medlemmene: «Kan hende er det vakkert»

Edith-Irene er tidligere lærer ved Langhaugen, og har undervist i blant annet tysk, norsk og samfunnsfag.

– Faren min tok meg og søstrene mine ofte med på besøk til Rasmus Meyer, forteller hun.

Nå er hun pensjonist, og til jul fikk hun medlemskap i Kode etter at mannen hennes hadde vært medlem i mange år.

Hva liker du best med å være medlem?

– Det beste med å være medlem er at terskelen er veldig lav for å stikke innom. Jeg bor i sentrum, så det er bare å svippe innom, og jeg kommer tilbake igjen og igjen!

Noen ganger har jeg kanskje ikke fått sett hele utstillingen ferdig, kanskje har jeg vært med noen andre, før jeg vil oppleve bildene igjen på egen hånd. Andre ganger har jeg lyst ta med en venn eller en søster, sier hun.

Edith-Irene fikk med seg medlemsforedraget om utstillingen «Kan hende er det vakkert. Kunstsamleren Rolf Stenersen».

Like etter fikk vi bli med henne på en runde i utstillingen – les hva hun synes!

Denne kunstneren, Else Hagen, var helt ukjent for meg da jeg så denne utstillingen for første gang.

Jeg sto her og så på det, og syntes det var veldig uestetisk først. Brystet som henger ut, sånn blir man når man har født tre-fire barn.

Jeg så at maleriet ble laget i 1950, og tenkte på at mor giftet seg i 1952. Barnet ligger der og skriker på fanget. Moren ser rasende ut, fjeset er firkantet og furie-aktig.

En kan lese mange ting i dette bildet. Jeg tenker at situasjonen er sammensatt. Kanskje moren ikke har valgt den situasjonen? Har de dårlig råd, greier hun ikke å relatere seg til barnet på fanget? Kanskje tenker hun: «Er det kun dette livet mitt skal dreie seg om fra nå av?».

Bildet fikk meg også til å tenke på Munch. Else Hagen viser, som ham, kvinner i ulike stadier. Jeg synes hun har gjort det like bra, om ikke bedre! Else Hagen blitt en stor favoritt for meg etter å ha sett henne i denne utstillingen.

Bildet er veldig abstrakt, men samtidig så ser en hva det er: En ung, pen kvinne.

Fargene er litt triste, og hun har helt svarte øyne. Jeg tenker at dette er en kvinne som ikke har det så bra. Hun ligger på siden, men kroppen er på en måte abstrahert, så vakkert og enkelt.

Jeg har sett flere bilder av Sørensen på den tiden, og tenker at det kan være en prostituert eller danser.

Han var i Paris og malte et bilde som het «Variétéartist» i 1910, bildet skapte mye reaksjon. Der hadde modellen en diger hatt. Kan det være samme modell?

Jeg ser at tittelen er «Spleen», det betyr jo milt. Milt kan og bety melankoli, livslede – tidligere mente leger at melankoli det skrevs fra milten. De måtte finne en fysisk forklaring, en anatomisk forklaring på tungsinn.

Kunst gir historisk innsikt og kan åpne øynene våre. En bør ikke bare gå etter noe som skal være pent på veggen, kanskje også etter noe som kan skape en reaksjon, eller en opplevelse av uro.

I denne utstillingen har jeg sett kunst som treffer meg på forskjellige måter. Noe klarer jeg ikke å relatere meg til, noe synes jeg er skremmende.

Mye av det jeg har sett i dag ville jeg ikke brydd meg om da jeg studerte kunsthistorie, som 23-24 år gammel. Jeg syntes moderne kunst var krevende.

Nå har jeg modnet, kunsthistorien åpner seg for meg. Og en kan oppleve kunst med en venn, og en kan se på et bilde og si: «Ja, jeg ser noe der», mens de ser noe annet. Det synes jeg er veldig spennende med kunst.

Tusen takk til Kode medlem Edith-Irene Rasmussen, som delte tankene sine med oss!