Institusjonens historie

Norges eldste kunstsamling: Bergen museum og Bergen billedgalleri

Utgangspunktet for Kodes samlinger er grunnleggelsen av Bergen museum 1825. Da sendte stortingspresident og stiftamtmann Wilhelm F. K. Christie ut en «Indbydelse til at oprette et Museum og Naturalie-Cabinet i Bergen med Formaal at tilveiebringe en Samling Oldsager og Konstsager, Mynter og Naturalier.»

Christie var samlingens drivkraft fram til sin død i 1849, men hadde andre viktige bidragsytere, som skolemannen Lyder Sagen og maleren J.C. Dahl.

De første årene holdt museet til i Seminarium Fredericianum, før den flyttet til landets første spesialinnredete museumsbygning ved Lille Lungegårdsvann.

Samlingene inneholdt gjenstander fra mange områder som senere ble til grunnstammen i nye museer i Bergen, som Vestlandske kunstindustrimuseum, Bergen billedgalleri, Bergens sjøfartsmuseum og Norges fiskerimuseum.

De gjenværende naturhistoriske og kulturhistoriske samlingene ble utgangspunkt for det senere Universitetet i Bergen.

J.C. Dahl bygget opp og bidro selv til det som ble den første kunstsamlingen i et norsk museum. Han var også initiativtaker til opprettelsen av Bergens kunstforening, to år etter at han hadde sørget for det samme i hovedstaden.

Kunstforeningen fikk som formål «at grunde et Nationalgallerie eller et Gallerie for Bergen» og foreningens overskudd skulle gå til anskaffelse av malerier til galleriet.

Etter hvert som museets og kunstforeningens samlinger vokste, ble det utfordrende å skaffe nok plass i egnede lokaler. Institusjonene tilbød Bergen kommune å ta over kunstsamlingene og foreslo at det ble opprettet et offentlig billedgalleri.

Etter langvarige forhandlinger ble det kommunale Bergen billedgalleri opprettet i 1878 og i juni dette året ble samlingene, som nå talte 327 verk, flyttet til et murhus på Engen.

Ved åpningen var Bergen den første kommunen i landet som påtok seg en slik kulturoppgave.

Designreform på Vestlandet

Den internasjonale kunstindustribevegelsen vokste frem som en reaksjon på industrialiseringen av tradisjonelle håndverksoppgaver, og det man oppfattet som en utarming av estetikk og funksjonalitet i samtidens vareproduksjon.

Mens kunstforening og billedgalleri var etablert etter forbilder fra tyske byer, hadde kunstindustribevegelsen sitt opphav i England.

Bergens håndverks- og industriforening tok høsten 1886 initiativ til å etablere et kunstindustrimuseum etter modell fra Victoria and Albert Museum i London. Et slikt museum var allerede etablert i Christiania i 1876, og ble senere etterfulgt av et i Trondheim i 1893.

Museet skulle samle gjenstander av høy estetisk kvalitet, for å gi vestlandske produsenter og publikum gode eksempler til etterfølgelse – både historiske og samtidige. Den pedagogiske grunntanken var ekstra synlig ved at disse museene også tok ansvar for opplæring i tradisjonelle håndverk, som treskjæring og vev.

For staten ble kunstindustrimuseene en del av en nasjonal næringspolitisk satsning, gjennom bevilgninger til fremme av norsk husflid. Slik ønsket man å styrke landets konkurranseevne gjennom bygging av en nasjonal kvalitetsbevissthet.

Samlingen ble de første årene bygget opp ved hjelp av generøse private donasjoner og pengegaver, den største fra C. Sundt og konen hans.

Den permanente utstillingsbygning – «Permanenten»

Med industrialiseringen kom også de store nasjonale og internasjonale utstillingene, hvor produsenter av alle slag kunne presentere og markedsføre sine beste innovasjoner.

Landsutstillingen i 1898 ble lagt til Bergen, og innen den åpnet hadde byen reist ikke bare en rekke imponerende midlertidige utstillingsbygg, men også et som var ment å bli stående: Den permanente udstillingsbygning.

På typisk bergensk vis fikk dette staselige bygget raskt et kortfattet kjælenavn: Permanenten. Bygningen var tegnet av den unge arkitekten Henry Bucher og finansiert ved hjelp av Håndverks- og industriforeningen.

I mars 1897 fant den høytidelige åpningen av Vestlandske kunstindustrimuseum sted. Museet hadde fått plass over hele tredje etasje. I fjerde etasje flyttet Billedgalleriet og kunstforeningen inn, mens Fiskerimuseet hadde deler av andre og første.

Her holdt de hus sammen, helt til kunstforeningen flyttet ut på 1930-tallet, Billedgalleriet på 1970-tallet og Fiskerimuseet på 1980-tallet, til egne bygg. Dermed fikk kunstindustrimuseet bedre plass til sin etter hvert omfangsrike samling.

Komponistenes selvskapte paradis

Da Norges store komponist Edvard Grieg døde i 1907, fikk hjembyens befolkning og tilreisende ta farvel med ham i Permanenten. Her lå han på lit de parade i den store vestibylen før han etter eget ønske ble kremert og hauglagt i fjellet på sitt landsted Troldhaugen ved Nordåsvannet.

Denne vakre trevillaen var blitt ferdigstilt i 1885, tegnet av Schak Bull, som var Edvard Griegs fetter. Ekteparet bodde her de siste 22 somrene av Edvards liv.

Mange viktige opus ble til i komponisthytten i vannkanten, og mange av parets gode venner og bekjente ble ønsket velkommen til selskapeligheter her.

I de urolige 1920-årene, i kjølvannet av første verdenskrig, fikk enken Nina Grieg store økonomiske utfordringer og så seg nødt til å selge Troldhaugen til Edvards slektning, Joachim Grieg.

Han valgte noen år senere å overdra Troldhaugen til Fana kommune, med intensjon om at det skulle bli offentlig tilgjengelig. Området ble åpnet som museum i 1928.

Det er mulig at byggingen av Troldhaugen var inspirert av en annen spektakulært villa med spektakulær beligghenhet – Lysøen.

Den bergensfødte fiolinvirtuosen og komponisten Ole Bull var Norges første superkjendis og en levende legende. Da han i godt voksen alder skulle roe ned sitt intense turneliv, fant han sitt paradis på en øy i Lysefjorden i Os.

Villaen på Lysøen ble bygget av Conrad Henrik von der Lippe etter ideer av Bull selv i 1870-årene – et fantasifullt eventyrslott i tre med inspirasjon fra gotikk og maurisk arkitektur. Den gamle husmannsplassen på øyen fikk bli stående, og Bull planla stier, brygger, lysthus og hager over resten av øyen.

Etter Bulls død i 1880, fortsatte familien å bruke Lysøen som feriested, frem til barnebarnet Sylvea Bull Curtis donerte eiendommen med alt inventar til Fortidsminneforeningen. Familiens ønske var at øyen og bygningene skulle åpnes som museum.

En tredje av de store komponistene fra Vestlandet, Harald Sæverud, var også dypt involvert i utformingen av sitt hjem på landet, en storslått villa tegnet av arkitekt Ludolf Eide Parr og ferdigstilt i 1939.

Bygningen, i modernisme med sterkt preg av tradisjonell norsk byggeskikk, troner på en høyde over et stort parkanlegg på ni mål. Eiendommen var det hans kone Marie Hvoslef som hadde arvet, i det som den gang var et svært landlig område av Fana.

De ga stedet navnet Siljustøl og naturopplevelsene her ble viktige inntrykk i Sæveruds komposisjoner.

Parken og en del av huset ble i 1984 testamentert til Marie Hvoslef og Harald Sæveruds stiftelse til fremme av norsk musikk og billedkunst. I 1993 ble eiendommen og museumsdelen av huset overdratt til Bergen kommune.

Siljustøl ble offisielt åpnet som museum i forbindelse med Sæveruds 100-årsdag i 1997.

De store donasjonene og veien mot et moderne museum (1920-1980)

Den bergenske industrimannen Rasmus Meyer var en av landets viktigste samlere i tiden rundt 1900. Hans dype kunstinteresse, ressurser og evne til å knytte til seg gode rådgivere gjorde ham i stand til å bygge en ambisiøs og moderne samling med verk av høy kvalitet.

Målet hans var å bygge et offentlig galleri som skulle vise den individuelle utviklingen hos de beste norske kunstnerne. Han rakk ikke selv å se det realisert, men de to barna hans sørget for at farens ønske ble oppfylt.

Like etter at Meyer døde brått i 1916, donerte de mer enn 800 kunstverk og rundt 100 møbler og interiørdeler fra farens samlinger til Bergen by.

Dette var den til da største kunstdonasjonen i norsk historie, og med ett var Bergens museumssamlinger mer enn fordoblet i omfang.

Forutsetningen for gaven var at samlingene skulle tilgjengeliggjøres for publikum i et egnet bygg og bære Rasmus Meyers navn. Verdenskrigen skapte forsinkelser i byggearbeidene, men i 1924 sto Rasmus Meyers samlinger ferdig ved Lille Lungegårdsvann, et praktfullt bypalé i nybarokk tegnet av Ole Landmark.

Bergensfødte Johan N.W. Munthe hadde en eventyrlig karriere i Kina i den urolige tiden rundt 1900. Med oppdrag for den britiske tolltjenesten og gode kontakter i den nye kinesiske administrasjonen etter keiserdømmets fall, hadde han mulighet til å bygge opp en omfattende samling av kinesiske kunstgjenstander.

Kinesisk kunst var viktig for europeiske museer. Handel med kinesisk porselen var avgjørende for utviklingen av europeisk keramikk etter middelalderen, og kvaliteten på det kinesiske håndverket gjorde gjenstander som møbler og mindre skulpturer til viktige forbilder.

Munthe donerte samlingen sin til kunstindustrimuseet i Bergen gjennom de første tiårene av 1900-tallet. Her ga den en betydelig internasjonal kontekst til det europeiske materialet.

I 1971 fikk museet sitt største tilskudd på mange år, gjennom den store donasjonen fra finansmannen og kunstsamleren Rolf Stenersen. Han overdro sin kunstsamling til Bergen by for en tiendedel av verdien, og bidro til å gi museet en helt ny referanseramme innen den internasjonale modernismen.

En av forutsetningene for overdragelsen, var at at det skulle reises et bygg tilpasset visning av samlingene. I spleiselag med privat næringsliv ble Stenersenbygget til, tegnet av arkitekt Sverre Lied, et elegant og luftig bygg i 1970-talls betongbrutalisme. Bergen billedgalleri ble samlokalisert med Stenersens samling her, da bygningen åpnet i 1978.

Gjennom 1900-tallet ble driften ved både kunstindustrimuseet og de kommunale kunstsamlingene gradvis profesjonalisert.

Offentlig støtte til fagstillinger kom tidlig i århundret, og etter andre verdenskrig begynte en å bygge ut formidlingen som en viktig del av virksomheten. Åpningstidene ble utvidet og museet satte fokus på barn og unge som en viktig publikumsgruppe.

Museumsreform og konsolidering

I 1999 ble Bergen Kunstmuseum etablert som nytt navn på de kommunale kunstsamlingene.

Dette var en del av en moderniseringsprosess som også innebar nye utstillingslokaler i Rasmus Meyers allé. Bergen Lysverker (senere BKK) sitt majestetiske administrasjonsbygg fra 1938 ble omgjort til arealer for nye faste utstillinger og for kunstmuseets administrasjon.

Tidlig på 2000-tallet ble historiens største reform av norsk museumssektor gjennomført, hvor formålet var å redusere antall museumsinstitusjoner og skape mer hensiktsmessige administrative enheter.

På Vestlandet hadde en mulighet til å konsolidere museer tematisk, ikke bare geografisk. Det betydde at museer med lignende fagområder og samlinger ble slått sammen.

Nå slås kunstmuseene i Bergen sentrum sammen med de tre komponisthjemmene, til ett museum for kunst og musikk.

Formelt sett sammenfattes det slik: Fra 1. januar 2007 blir daværende Bergen Kunstmuseum konsolidert med Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum, Edvard Grieg Museum Troldhaugen, Harald Sæverud Museum Siljustøl og Ole Bull Museum Lysøen. Denne nye, store stiftelsen fikk navnet Kunstmuseene i Bergen.

I 2013 etablerte museet ett nytt navn for å samle alle museene for kunst og musikk: Kode.

Kode favner nå syv ulike arenaer i og rundt Bergen, som forvalter norsk kunst- og musikkhistorie.