Urfolkshistorier

Utdrag fra kuratortekstene:

Aktivisme

En felles kuratert del har fått tittelen Aktivisme, og samler kunstverk fra ulike sosiale og politiske urfolksbevegelser over hele verden, blant annet flagg, fotografier, videoer, malerier og plakater.

Her vises blant annet Edgar Corrêa Kanaykõs serie Acampamento Terra Livre [Fritt land-leiren], som dokumenterer hendelsene under et årlig møte mellom brasilianske urfolk, eller Lasso is a Weapon (2015) av Suohpanterror, et samisk kollektiv av hovedsakelig anonyme kunstnere som produserer kunstneriske ressurser og organiserer kollektive performancer.

Canada

I Nærende forbindelser – Familie, felleskap og land vitner kunstnere fra Canadas urbefolkning – inuittene, First Nations og métisene – om kulturenes levedyktighet og om forbindelsene mellom alle ting. Verkene skildrer blant annet viktigheten av begrepet om gode relasjoner, og ser nærmere på de forestillingene om gjensidighet og respekt som ligger til grunn for urfolkenes særegne prinsipper om omsorg, slektskap og næring. Blant kunstnerne er Barry Ace, Melissa General og Jim Logan, som fremhever den vedvarende styrken i urfolks stedsspesifikke kunnskap, og ser på viktigheten i vår tilknytning til jorden og til hverandre fra samtidens ståsted.

Sápmi/Norden

Det gamle, nordsamiske ordet várveš er betegnelsen på evnen til å ane noe før andre gjør det, eller å vite når man skal være stille og skjule sin kunnskap når man er truet. Kunstverkene i Várveš – Fornemmelser viser samenes nære forhold til naturen, konkretisert gjennom duodji – et ord som både beskriver det å skape noe og i tillegg bærer med seg et verdenssyn, spiritualitet og kunnskap. Urfolkskunstnere har bevart forbindelsen til naturen og den spirituelle verdenen, stoler på sin várveš-evne og slår alarm i håp om at verden lytter og tar ansvar for deres fortsatte eksistens. Et eksempel på dette er verket Hidden from the Day (2018) av Marja Helander, som viser byen Giron/Kiruna som blir revet og flyttet på grunn av risikoen for kollaps etter tung gruvedrift i mange år.

Australia

Kapitlet som er viet Historier om ørkenmalerier, fokuserer på ett enkelt, men avgjørende øyeblikk som illustrerer den enestående styrken og livsgnisten som aboriginsk kunst viser i dagens Australia. I 1971, i den lille urfolkslandsbyen Papunya, foreslo en lærer at elevene og andre i lokalsamfunnet skulle lage veggmalerier på skolens bygninger. Mange av de involverte likte prosjektet så godt at de fortsatte å male sammen, og det oppsto en gruppe som malte daglig. Snart var det blitt en bevegelse som spredte seg til andre områder – personlige stiler utviklet seg, verkene økte i størrelse og bevegelsen fikk stadig mer oppmerksomhet og anerkjennelse fra hele verden.

Da verkene etter hvert ble en del av den bredere kunstscenen, vokste populariteten til de såkalte punktmaleriene raskt. I løpet av noen tiår ble denne kunstneriske stilen synonymt med aboriginske folk og kulturene deres, og den er også blitt et ikonisk innslag i Australias folkekultur.

Peru

Historien som fortelles i Pachakuti: verden opp ned, er den om representasjonen av mennesker som gikk fra å være erobrede folk til å bli studieobjekter, og som har endret og transformert seg for å bli hørt og følt. Pachakuti er et begrep blant quechua- og aymarafolkene som viser til en radikal endring av rom og tid. Denne radikale endringen er det som har forvandlet mange sivilisasjoner etter at de har levd sammen med europeerne. For at stemmene deres skal begynne å bli hørt, er det nødvendig at folk utenfor urfolksgrupper også får til en holdningsendring som gjør at de kan forstå disse forskjellene fra et komplementært, og ikke et konfronterende, ståsted. Homenaje a los mártires de la batalla de Azapampa [Hyllest til martyrene fra slaget ved Azapampa] (2021) av Antonio Paucar, Pedro Gonzáles Paucar og Javier Gonzáles Paucar er et sentralt verk i denne delen. Verket anerkjenner urfolks rolle i Perus uavhengighetskriger, som ofte blir glemt i resten av landet.

Maori/New Zealand

Representasjoner i endring presenterer samtidskunst fra Aotearoa, som er maorienes navn på New Zealand, og ser nærmere på noen av representasjonsformene som har påvirket hvordan maorikunsten omtales. Dette gjøres gjennom arbeider fra 14 kunstnere som i fellesskap tar for seg spørsmål om representasjon og søker å bryte med dens koloniale arv. Modernismen hadde en dynamisk påvirkning på den første generasjonen av samtidskunstnere med maoribakgrunn på 1950- og 1960-tallet. Måten de brukte modernismen til å videreformidle egne opplevelser på, var helt unik, men likevel veldig misforstått. Andre kunstnere, som Sandy Adsetts Koiri-serie (1981), ga et nytt tolkningsrom til det visuelle språket i maorienes maleritradisjoner, kalt kōwhaiwhai, Mange urfolkskunstnere utfordrer nå både fortidens og nåtidens sletting av urbefolkningers seksualitet og kjønnsidentiteter, som har blitt undertrykt og stilnet gjennom både kolonisering og kulturell assimilering. Her kan blant annet Atua [Gud] (2022) av Māhia Te Kore og Tanu Gago trekkes frem, som undersøker Stillehavs-kosmologi sett fra skeive urfolks perspektiv.

Brasil

For urfolk er tidløshet det som ligger til grunn for alle de verdener som mennesker lever i. Tid ikke tid går utenom det tidsbegrepet og den aristoteliske filosofien som den vestlige verden etablerte og deretter forplantet videre gjennom territoriell dominans. Det finnes kulturer som er like gamle – eller eldre – enn selv «den gamle verden», kulturer som strekker seg mange årtusener tilbake i tid, og som har frembrakt kunstverk som utfordrer vestlige tankeretninger og ideer om menneskehetens eksistens. Disse perspektivene stammer fra menneskehetens vugge og har blitt oversett og avfeid som mindreverdige på grunn av deres ikke-eurosentriske opprinnelse. Målet er å ta publikum med på en reise for å oppdage hvordan ulike kulturer ser på tid. Disse kulturene uttrykker gjerne andre forhold mellom tid og rom, ser på tilværelsen som noe som baseres på naturens sykluser, og setter opp en dialog mellom de synlige og de usynlige verdenene. De gir ikke slipp på sine tradisjonelle røtter, men befinner seg i en uavbrutt strøm av både fortid og nåtid. Vi lever i et unikt øyeblikk i historien der urfolkskunstnere gjør hevd på å representere den moderne brasilianske urfolkskunsten.

Mexico

Identitet utforskes som et mangfoldig konsept, både ustabilt og motstridende, i Konstrueringen av et «selv». Under kolonitiden, og frem til perioden etter den meksikanske revolusjonen (1910–17), var det bare helt unntaksvis at representasjoner av urbefolkningen ble laget av kunstnere fra denne befolkningen, siden de jo ikke kunne være en del av noe laug eller kunstskole. I dagens Mexico er rase og klasse faktorer i all slags vold i hverdagen, nært knyttet til forestillingen om mestisen – det som ble kalt «den kosmiske rasen», resultatet av et sammenstøt mellom kulturer etter den såkalte oppdagelsen av Amerika.

Mikrohistoriske fortellinger – eller rettere sagt, subjektive fortellinger – er mer egnet til å gi oss et innblikk i kunnskapen og kulturen som urfolk besitter i dagens Mexico. Verkene setter hver for seg spørsmålstegn ved konstruksjonen av meksikanske selvfremstillinger, gjennom verk som Casamiento Indio [Indiansk bryllup] (1931) av Alfredo Ramos Martinez og Allá cuelga mi vestido [Der henger min kjole] (1933) av Frida Kahlo, eller Franciosco Toledos Autorretrato 61 [selvportrett 61] (2007).